Snart er høsten her

... og jeg har ikke skrevet på lenge. Jeg har jo vurdert det flere ganger, men så ombestemmer jeg meg. Det er rart, men jeg kjenner ensomheten gnage og jeg har ikke energi i kroppen. Jeg blir sliten av å stå opp om morgene, av å gå litt, av å tenke, av alt. Og jeg er sint på meg selv og andre. Føler meg utilstrekkelig. Skjønner ikke helt hva det er, og føler heller ikke at jeg har noen jeg kan si det til. 

En tanke. Drøm. Illusjon. Et eller annet

Min første store forelskelse og jeg har skværet opp. Etter en snart to år lang isfront mellom oss har vi brutt den ned. 

- Jeg husker fortsatt den meldingen du sendte da skytingen på Utøya begynte, sier han. 

- Åja, den, ja. Ja, den husker jeg også. Du var den første jeg skrev til. Jeg har i ettertid angret flere ganger på det. Samtidig er jeg glad for at jeg skrev den. Jeg var jo veldig nære døden. Jeg overlevde så vidt, liksom. 

- Jeg vil ikke at du skal angre på det. Jeg er glad for at du skrev den, sier han mens han smiler litt og ser meg inn i øynene.  

Er du glad for at jeg skrev at jeg elsket deg, spør jeg meg selv i mitt stille sinn, selv om du valgte en annen. Du valgte faen meg en annen jente, men du kunne ikke si det selv. Jeg fikk vite det gjennom andre, og du visste at jeg likte deg. Jeg lar alle disse tankene ligge. Går på kompromiss med meg selv. Sier til meg selv at det må finnes en som vil velge meg. Om ikke nå, kanskje en gang i fremtiden. 

- Takk, sier jeg lavt. 

Noen dager senere. 

Min nakne kropp mot hans. Vi klarer ikke å definere forholdet mellom oss. Han får meg til å komme. Legger hendene sine på de rette stedene. Kysser meg langsomt og forsiktig. Intenst. 

Jeg summer meg. Ser opp i taket. Vet han ligger og ser på meg. 

- Hvorfor kan du ikke velge meg, spør jeg ham. 

- Du vet jo hvordan det er, svarer ham. 

- Han valgte en annen i stedet for meg. Han andre satte meg på vent. Gjorde meg til et andrevalg, og du, du kan velge meg, men gjør det ikke likevel. 

Han beveger hånden sin nedover. Får meg til å komme igjen. Kysser meg som bare han kan, mens jeg mest av alt har lyst til å skrike at han må slutte fordi jeg vil ha ham, men han ikke vil ha meg. Han også. Som de to andre. 

Aksept

Jeg drar ut med en gutt for å bli akseptert. Jeg bruker selvironi for å bli akseptert. Jeg kler meg elegant for å bli akseptert. Jeg fester for å bli akseptert. Og dette er så jævlig klisjé, for jeg tenker at du, ja du, som jeg sier at jeg er over, og sjelden tenker på, men så blir jeg sentimental også tenker jeg bare på deg, ja du, jeg møtte på i går, og du jeg ser ofte, og han tredje jeg også møter på iblant, kan dere ikke bare forsvinne eller akseptere meg? Men det er jo ikke dere det er noe feil med, for dere har gått videre. Det er bare jeg som henger igjen i usikkerheten og oppsøker alt for å finne aksept. 

Fine bestefaren min

Klokka er halv tolv. Jeg stresser med å sovne. Jeg har vært på Internasjonalen med en kompis. Tenker at det er litt kult fordi jeg ikke er gammel nok til å henge der, egentlig. Sove nå. Faen. Det er en stor dag i morgen. Jeg skal gjøre viktige ting fordi jeg innehar et viktig verv. Jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre ditt og datt. Blabla. Er notatene ok? Har jeg lest nok? Jeg sovner. Klokken er litt over tre. Mobilen ringer. Det er mamma. Jeg skjønner at noe må være galt. "Bestefar er død," sier hun. Vi sier ikke noe mer og hun legger på. Jeg klarer ikke å forutse min egen reaksjon. Jeg bare gråter, gråter og gråter. Det har aldri skjedd før. 

En som deg

Søndag 24.02.13

I flere dager har jeg kjent tomrommet vokse. Jeg har prøvd å fylle det med tidsfordriv, utallige timer på lesesalen, studer med venner, ja, jeg vet ikke, trening, grining, skriking. Jeg har lest dritt om meg selv på nettet. Rivd meg selv så langt ned jeg bare kan. Jeg har trykket på de knappene som gjør mest vondt. Gått gjennom gamle e-poster med dritt til meg, lest gamle tekstmeldinger som er utvekslet mellom meg og ham. Jeg har gjort så mye rart. Fint også. I håp om å finne svar, men jeg finner dem ikke. Jeg orker ikke å ta telefonen. Den ringer. Bestevenninna mi. Bestevennen min. Moren min. Mennesker som betyr noe. Men jeg orker ikke. Og jeg vet ikke hva det er.

Hun ringer. Det er fredag. Jeg sitter i sofaen. I leiligheten min. (Jeg har flyttet for meg selv siden sist jeg skrev her.) Jeg griner. Jeg har sett på en triviell serie som har gjort inntrykk. Hun ringer. Jeg gidder ikke å svare. Hun ringer igjen. Jeg tenker at det kan være noe viktig og tar den. Hun har bestått oppkjøringen og fått lappen. Hun er superhappy. Jeg hører det i stemmen hennes, og jeg gratulerer henne og kjenner flere tårer vokse i øynene mine. Ikke fordi jeg ikke er glad på hennes vegne, jeg er kjempeglad på hennes vegne. Men jeg må gråte av kontrasten. Av at jeg ikke tok telefonen første gangen hun ringte. At hun måtte ringe en gang til for å få tak i meg. For at jeg sitter her.

Vi var på kino i dag. Vi så En som deg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, og jeg har hatt lyst til å prøve å sette ord på det for henne, men så klarer jeg ikke. Jeg sier at det ikke gjør noe, for hun sitter i kinosalen med meg, vi har hverandre. Vi ser en kjempefin film. Vi ler flere ganger, småhvisker, og gråter.

Hun kjører meg hjem. Jeg vinker til henne i det hun kjører bort. Jeg spaserer bort fra leiligheten. Går en omvei. Tar av meg skinnhanskene. Lukker øynene og hører lyden av Acne hælene som treffer asfalten i mitt tempo. Det er mørkt. Fingrene blir kalde, men jeg vil det, jeg gjort det mot meg selv med vilje. Jeg tenker på ham. Jeg har ikke hørt stemmen hans på dritlenge. Og jeg savner ham. Kanskje det er på grunn av filmen, kanskje ikke, jeg vet ikke. Jeg tenker et øyeblikk om jeg skal ringe bestevennen min og fortelle alt som går gjennom hodet, men han kommer til å be meg om å sove på det og da kommer jeg ikke til å gjøre det. Jeg taster inn det svenske nummeret hans. Og jeg begynner å gråte. Men jeg bryr meg ikke. Jeg hører ringetonen. Lar det ringe lenge, men det er aldri en svensk fyr som svarer i andre enden. Jeg legger på. Blir stående en stund. Jeg prøver å gjemme ansiktet i skjerfet. Skal jeg ringe en gang til? Nei, jeg gjør det ikke. Jeg gråter mer. Går det siste lille stykket tilbake til leiligheten. Låser meg inn i blokken, det er ikke noe post, selvfølgelig er det ikke det på søndager, låser meg inn i leiligheten, synker sammen i entreen. Jeg blir sittende en stund, summer meg, tar oppvasken, gjør alt det jeg må og legger meg i sengen. Han sender en tekstmelding en drøy time etterpå: "Hej. Kan inte snacka nu. Något viktig eller kan jag ringa under veckan?" Jeg svarer at det ikke er noe og ønsker ham en fin uke. Han spør om jeg er sikker, og jeg svarer: "Jaja." Og det er kanskje like greit, for det er jo ikke noe mer. Vi var aldri noe, og jeg prøver å skrive et nytt kapittel som ikke er i samme bok som det han og jeg allerede har avsluttet. 

Støv

Støvet inni meg flyr frem og tilbake,
iblant legger det seg rundt hjertet,
det gjør vondt å puste.

Andre ganger legger det seg i beina,
jeg klarer ikke å gå.

I vonde drømmer kryper det inn i armene,
jeg klarer ikke å holde på håpet.

Kan du ikke komme inn i meg:
blåse det bort?
tørke det vekk?
plukke det vekk støv for støv?

Gjøre meg ren.

x

Jeg hadde et forbilde en gang. Et menneske jeg beundret. Måten vedkommende kjempet på, snakket på, engasjerte andre på, alt. Vi begynte å jobbe litt sammen, vi ble kjent, vi ble venner. Men så skjedde det noe. Jeg vet ikke hva. Om jeg gjorde noe feil, sa noe feil, gjorde noe som gjorde at vedkommende følte at posisjonen x hadde var truet. Jeg vet ikke. Et fint og nært vennskap ble til et svakt bekjentskap. Jeg møter fortsatt vedkommende en gang iblant. Vi finner ikke noe å snakke om. Ordene strekker ikke til. Det føles feil å si hei, å hilse i det hele tatt. Og hver gang jeg samler meg sammen, går til vedkommende, sier hei og prøver å få til noe vi hadde en gang, så går det ikke. Og jeg stenger følelsene inne til så fort jeg er alene, så slipper jeg tårene fri, alt. Jeg kjenner tankene storme inni meg, havet nedover ansiktet mitt. Det er ikke noe mer av oss. Ikke mistet jeg en venn, men også et menneske jeg så så mye himla mye opp til. Det gjør virkelig vondt i hjertet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kunne gitt så mye for at vi kunne være venner igjen som før. Dra til en park og drikke milkshake sammen, eller henge på en kafe og diskutere de store og små tingene, sende meldinger til x om dumme gutter. Ja, som vi gjorde før.